Linette vil gi noe tilbake

Linette vil gi noe tilbake

Linette er trebarnsmor og mormor og har jobbet i helsevesenet i mange år. Først på sykehuset i Fredrikstad og senere på det nye sykehuset ved Kalnes. Hun elsker jobben sin og alle de gode kollegaene, og nektet å akseptere at en kreftdiagnose med påfølgende senskader etter stråling og cellegift skulle ta fra henne noe av det hun var mest glad i.

Det hele begynte med at flere kvinner på avdelingen fikk brystkreft. Dette var såpass foruroligende at Linette tenkte det var best å ta en egensjekk, bare for sikkerhets skyld. I ettertid har hun tenkt at det var bra hun fant svulstene så tidlig, hvis ikke kunne det gått langt verre, som det gjorde for noen av hennes kolleger med samme diagnose.

Linette liker ikke stakkarer. Knapt et år etter at hun var ferdig med behandlingen og cellegiftkurene og strålingen var over, ville hun tilbake til arbeid, full tid. Hun savnet jobben veldig, så på det å få være i jobb som terapi, få tanker og fokus et annet sted, så hvorfor skulle hun ikke klare det? Hun kjørte på, uten å ta hensyn til signalene. Etter bare noen få år sa det stopp. Linette forsøkte en stund 50 % jobb, men etter hvert ble også dette ugjennomførbart.

Forståelsesfull arbeidsgiver

Jeg har hatt en fantastisk forståelsesfull arbeidsgiver som har lagt tilrette for meg på alle mulige måter, og som står med åpne armer og ønsker meg tilbake i stillingen. Det har betydd mye for meg.

Linette ville ikke være en av dem som blir beskyldt for å være lat, ikke gidder å jobbe.

Jeg har sett litt ned på de som bruker knaggen ”senskader” som en sovepute for å ikke jobbe. Derfor har det å stå i jobben nesten vært som en besettelse for meg.

Etter flere år med forskjellige forsøk på løsninger og stillingstilpasninger, gikk det ikke lenger. Plutselig stod Linette selv i det og måtte lære å godta det som skjedde med seg og begynne å akseptere at slitenheten skyldes fatigue som følge av kreften og behandlingen, og ikke latskap.

Jeg opplevde en grenseløs slitenhet som ikke på noen måte kan forklares, en grenseløs håpløshet som gjør at du får lyst til å sette deg ned et sted og bare gråte. Etter jobben var bare det å komme seg fra garderoben og ut i bilen tungt, for da hadde jeg brukt opp all energi. Etter å ha fått mer innsikt har jeg skjønt at fatigue er faktisk den slitenheten som gjør at du ikke skjønner hvordan du skal komme deg til bilen. Er du bare vanlig sliten, så går du til bilen og er glad for det. Det er forskjellen.

Fant roen på CatoSenteret

Selv etter at hun måtte kaste inn håndkleet fortsetter hun å kjempe for å komme tilbake til jobben. Hun sammenligner seg stadig med alle andre overlevere som blir friske og kommer tilbake til jobb. Prøver å finne en mening og få bekreftelse på at dette vil gå bra, også for henne. Linette forteller:

Først da jeg kom til CatoSenteret fant jeg ut at aksept er svaret. Her både bekrefter man og bygger oss opp med fokus på friskliv, i stedet for å understøtte selvmedlidenheten. På CatoSenteret har jeg endelig funnet roen og klart å akseptere at ting er blitt som de er, og begynne på veien for å jobbe med det.

Lys i tunnellen

I ettertid erkjenner Linette at hun burde hørt på legen og tatt det gradvis. Hun innser også at hun har kjempet mot vindmøller for å komme tilbake til jobb, i stedet for å akseptere sin egen situasjon.

Nesten ni år etter kreftbehandlingen og lange perioder som sykemeldt kom Linette til CatoSenteret etter at onkologen ved Kalnes søkte henne inn til kreftrehabilitering. Da Linette fikk plass her lovte hun sin gode venninne at hun skulle fullføre hele oppholdet. Hun ble riktignok litt i tvil om hun ville klare det, uten permisjoner nå under koronapandemien. Vel innenfor dørene på CatoSenteret ble det så mye å jobbe med, både mentalt og fysisk, at de fire ukene gikk så altfor fort. I begynnelsen tok hun seg litt vann over hodet, men lærte fort at det lønner seg å skynde seg litt langsomt.

For Linette har oppholdet ved CatoSenteret vært et vendepunkt i livet. Linette føler en enorm takknemlighet både til alle på senteret og til helsevesenet som betaler for et slikt fatastisk tilbud til kreftoverlevere.

Se resultater og ikke tall!

Nå ønsker Linette å gi noe tilbake. Derfor forteller hun sin historie. Hun brenner for at alle som har hatt kreft skal få et tilbud om kreftrehabilitering, og at det skjer i forlengelse av kreftbehandlingen. Stadig flere får kreft og det blir stadig flere overlevere etter kreft som sliter med senskader. Derfor vil hun gjerne fortelle til Bent Høie og alle beslutningstakere innen helse:

Tenk på den langsiktige samfunnsøkonomien av rehabilitering og verdien i å få mennesker tilbake til aktive liv. Snakk med oss brukerne som har fått våre liv endret og se resultatet av rehabiliteringsopphold, og ikke fokuser på kroner og øre på kort sikt.

Kreft-teamet ga Linette nytt håp og nye verktøy

Møte med Kreft-teamet har vært skjellsettende for Linette. De har lært henne å gi slipp og akseptere hele seg. Det har også vært viktig for Linette at teamet i samtalene har utfordret henne og stilt krav, i stedet for å lulle henne lenger inn i selvmedlidenheten. Hun fikk beskjed om at hun kanskje kunne trenge å bytte ut noen av verktøyene i sin tidligere verktøykasse.

Jeg byttet like godt ut hele verktøykassa og tar med meg en helt ny hjem. Det vil komme både meg selv, mine barn og mine barnebarn til gode.

Linette har gjort seg mange tanker på hvorfor det er så godt å være på CatoSenteret:

Her har jeg fått tid og mulighet til å lande og masse ro til å tenke. Jeg har fått hjelp til å omprogrammere og akseptere min egen livssituasjon. De ansatte som jobber her klarer å treffe hver enkelt brukers behov på en så god måte, sier Linette.

Hun er overbevist om at alle som jobber ved CS er håndplukket til jobben og at det er noe som sitter i veggene. Hun trekker også frem de tverrfaglige teamene og det å få ulike perspektiver som ser hele mennesket som en viktig suksessfaktor for de gode resultatene med brukerne.

Det er vanskelig å beskrive hva oppholdet har betydd for meg. Det har vært et vendepunkt som vil påvirke livet mitt fremover. Nå gleder jeg meg til å ta i bruk den nye verktøykassa når jeg kommer hjem, avslutter Linette.