Vi tok en prat med Emilie for å få vite mer om studien og hvorfor hun valgte nettopp DAT som tema for sin masteroppgave.
Emilie er utdannet barnevernspedagog ved høgskolen i Lillehammer og har en etterutdanning i dyreassistert terapi (DAI) fra NMBU. I tillegg er hun utdannet hundeinstruktør fra Nordbys Hundesenter i Drammen.
Emilie har vokst opp på gård i Aremark. Her ble hennes kjærlighet og fasinasjon for dyr tidlig vekket, og da spesielt for hunder. I dag driver Emilie eget firma som heter Poter i Hverdag, hvor hun tilbyr ulike typer hundekurs og dyreassistert aktivitet (DAA) med hunden Hero, en Border Collie på 4 år.
Planen er å få Hero godkjent som terapihund, noe jeg tenker vil gå helt fint, smiler Emilie.
Jeg har jobbet mye med dyreassistert terapi og dyreassistert aktivitet med hund som tiltak både i barnevernsinstitusjon, i skolen og som tiltak gjennom barnevernstjenesten. Her opplevde jeg at hunden ga meg tilgang til barn og unge på en helt unik måte ved at de åpnet seg og fortalte mer, var mer til stede i øyeblikket, smilte mer og var roligere i nærværet med hunden. Dette gjorde meg svært nysgjerrig på temaet, og på hvilke muligheter som ligger i dyreassistert terapi, ut over det jeg selv har erfaring med, forteller Emilie.
DAT som fagfelt har økt i omfang, men det mangler fortsatt god forskning og vitenskapelig dokumentasjon om effekten av denne type intervensjoner. Derfor ønsket jeg å bidra med forskning for å og undersøke og lære av brukere som har opplevd dyreassistert terapi med hund i rehabiliteringen.
Emilie forteller at hun kom over CatoSenteret ved en tilfeldighet. Hun søkte etter institusjoner og rehabiliteringssentre i Norge som tilbyr DAT med hund på nettet, og kom da over CatoSenteret. Våre terapeuter så dette som en win-win-mulighet som ville gi viktig dokumentert kunnskap og innsikt om DAT, og ønsket Emilie velkommen med åpne armer.
Gjennom dybdeintervjuene med brukerne ved CatoSenteret fant Buer Andersen at DAT med hund har positiv effekt som intervensjon i rehabilitering. Her er de viktigste funnene i studien:
Det ble tydelig at brukerne, på tvers av mål for rehabiliteringen, som er styrende for hvordan en intervensjon med hund skal se ut, var samstemte i opplevelsen av at DAT fremmer positive følelser.
Informantene opplevde videre at dyreassistert terapi med hund ga mestringsfølelse. DAT-terapeutene la til rette for aktiviteter og oppgaver sammen med hunden for å fremme mestringsfølelse hos brukerne. Intervensjonene opplevdes som trygge fordi hunden hjalp informantene til å klare å gjennomføre aktiviteter og oppgaver som var i tråd med deres rehabiliteringsmål. Det ga dem mestringsfølelse og økt motivasjon.
Noen informanter opplevde også DAT til å ha en beroligende effekt. Intervensjoner som da ble lagt til rette for brukerne kunne være å observere og være i nærheten av hunden, opplevelse av hunden som genuin, fordomsfri og ekte, eller lære å være rolig og avslappet sammen med hunden. Informantene var samstemte i at det var hunden som bidro til den beroligende følelsen, som opplevdes som noe positivt i en ellers hektisk rehabiliteringshverdag.
Brukerne opplevde også at dyreassistert terapi med hund bidro til å flytte fokus fra sykdom og andre vanskelige ting i hverdagen, til å være mer til stede med fokus på oppgaven eller aktiviteten de skulle utføre sammen med hunden. Informantene opplevde dette som positivt.
Ved DAT-trening med hund må man gi klare og tydelige kommandoer for å få hunden til å lystre. På den måten får brukerne øvd seg på sosiale kommunikasjonsferdigheter, som å være tydelig i stemmen/stemmebruk, og samsvar mellom non-verbal (kroppsspråk) og verbal kommunikasjon. DAT bidro også til at brukerne fikk øvd seg på å sette grenser, sette seg i respekt og å ta plass (selvhevdelse).
Terapeutene ved CatoSenteret benytter også DAT for å trene sosiale ferdigheter hos brukerne, uavhengig av rehabiliteringsmål. Alle intervensjoner med hund er avhengig av at hunden lystrer brukeren. For at hunden skal lystre får dermed brukeren trene sine sosiale ferdigheter, blant annet gjennom kroppslig og verbal kommunikasjon.
Som en god forsker vil ikke Emilie svare skråsikkert på dette, men lener seg til funnene fra sin egen studie og trekker frem særlig to viktige faktorer.
For det første oppleves dyreassistert terapi med hund i positiv forstand som noe annet enn vanlig trening i rehabilitering; lystbetont, positivt, motiverende og beroligende, for å nevne noen. Dette ble sett på som et positivt bidrag til rehabiliteringen, fordi det hjalp informantene til å gjennomføre oppgaver og aktiviteter som var i tråd med rehabiliteringens mål.
For det andre viser funnene at dyreassistert terapi med hund har samme effekt på alle brukere, uavhengig av deres individuelle rehabiliteringsmål. Det forteller oss hvilket potensial som ligger i denne terapiformen. Samtidig viser det til et behov for tydelighet, retning og sterkere empiriske bevis, slik at vi i fremtiden kan ha en praksisstandard som gir brukerne best mulig utbytte av DAT, og dermed kunne tilby best mulige tjenester ut ifra brukerens rehabiliteringsmål og diagnose.
Emilie oppfordrer alle til å lese studien for å lære mer og se hva informantene tenker er de viktigste årsakene til at DAT passer godt i rehabilitering.
Lenke til PDF av Dyreassistert terapi med hund som tiltak til rehabilitering